Da er dagen kommet for og fortelle litt om hvem som har sagt ja til og være med som en del av Saltflue.no!

fb_img_1473361810126

Vi møttes første gang over en kaffekopp inne på Nordisk noen uker før avreise til Bornholm tidligere i våres,  og praten gikk løst ettersom vi sliter med de samme skadene og vrangforestillingene om hva verden/livet EGENTLIG handler om.. Som dere sikkert skjønner så star fiske i saltvann hjerte nært for også denne karen,  så jeg og Kevin fant fort tonen med Nicholas mens vi surra rundt på den danske sjøørretøya.

Videre har vi hatt en haug med turer i våre pontonger på jakt etter en annen art som har herjet norge nå i sommer! Havabboren har jo som kjent vært heller aktiv i sommer og vi har fiska beinhardt etter bassen så fort vi har hatt tid, og hatt en uttelling som ikke lingner grisen!!! (vi kommer nok tilbake til dette seinere) 🙂

image2    image1

Vi har med andre ord hatt godt med tid på fjorden sammen og blitt godt kjent i løpet av sommeren, og vi gleder oss til å ha deg med i gjengen!

 

Jeg ba han skrive noen ‘FÅ’ ord om seg selv og hva som har fått han på ‘fluekjøret’, og som dere ser under her så sliter han ikke med å gjennfortelle opplevelser på en jævla artig måte 🙂 🙂

image6

Nicholas:

På en mørk og stormfull aften i herrens år anno domini 2013 satt jeg med 2 kompiser og planla en fjelltur med fiske i fokus. Jeg hadde nettopp fylt opp spinner boksene og gått til innskjøp av en syl-frekk markboks med en heftig festeanordning. Min trofaste lettspinn stang og undertegne var klar for nye eventyr… Da jeg la ut om mine opplevelser med gul og svart panter Martin i stille fjellvann ble jeg møtt av 2 par svarte øyne og sekundet etter kom kraftsalven «om du har noen som helst plan om å fikse innenfor en 10km radius av oss så legger du igjen det tullet der hjemme».
Med frykt i sjela tok jeg beina fatt til nærmeste XXL og kom løpende ut med en Guidline hatch pakke og tråla internett etter en bruksanvisning på hvordan å få denne vektløse kroken på vannet.
Etter noen liter kaffe og en internettmaskin som glødet etter å ha spydd ut youtube sin fasit av x-antall selvutnevnte eksperter gikk turen ut på gresset for å omsette teori til praksis. «koden» knakk jeg relativt umiddelbart og presenterte fluen på 15-20 meter heller elegant om jeg får si det selv… I retrospekt var vel tailing loops, knuter på fortommen og en presentasjon som minnet mer om en trafikk ulykke heller realiteten.

Den stor dagen kom og etter noen timer i støvlene med sekken på ryggen kom vi til et magisk lite vann, og det tok kort tid å komme seg på kastehold av en fisk. Med litt tips og triks smalt det første eksemplaret av en nydelig salmo trutta på min streaking caddis #12. Dette var den første av 34 stykk vi som treenighet tok dag 1 på fjellet og tro det eller ei, men det var relativt jevnt fordelt på alle tre. Dag 2 skjønte jeg at jeg var ment for større ting her i livet og persa på det som til dags dato er min tyngste fangst. 85kg av arten homo sapiens satt som støpt og et heller feilfritt tilslag kom som en refleks i det flua satt i ryggen min.
Turen ble uansett starten på min diagnose som kronisk fluefisker med et snev av OCD.
Vinteren kom og i en handling av desperasjon etter å drive med noe fluerelatert ramlet jeg innenfor dørene på en lokal sjappe ved navn nordisk fiskeutstyr og endte opp med et start-kit for fluebinding. Nok engang var mocca-masteren satt i høygir og youtuben spydde ut instruksjoner. Resultatet var imidlertid heller lite imponerende sammensetninger av materialer på krok.
Som dere skjønner, så har alt til nå dreid seg om tørrfluefiske aka «the drakside», så skal hoppe over det som kan beskrives som venting, skremt fisk, bomturer og en annen 300-500g brunørret med lange mellomrom.

Tidlig i februar 2014 ble min diagnose viden kjent og en slektning av den bedre halvdelen som hadde vært utstyrs «dealeren» min på tørrfluefronten, lurte på hvorfor jeg ikke hadde vært ute etter sjøørret enda. Mulig dette var et salgstriks for å bli kvitt mer av «lagerbeholdninga» i kjelleren, men jeg beit på og «bestilte» det jeg trengte for å teste ut det. Denne figuren skulle til hovedstaden og sa han kunne levere utstyret i egen person og jeg møtte han få dager etter på Akerbrygge. Figuren var forøvrig Stener Skogmo, og når han inviterte på kaffe og en prat om fluefiske var jeg ikke vond å be. Jeg fikk en noe gode tips innenfor praktisk fiske i sjøen og ikke minst noe tips på kasteteknikk. Turen gikk nok en gang til nordisk fiskeutstyr da jeg var blitt så fin på det at jeg kun fisket med selvbunnede fluer. Jeg fikk kyndig veiledning på fluevalg, binding og litt hva jeg skulle se etter med tanke å biotop av Runar Kabbe. Ikke mange dagene etter stod jeg med en #6 stang i Fredrikstadtraktene med en selvbundet Runars CDC reke (så igjen en ball med fjær på krok). Jeg tittet også ekstra nøye på kroken og tenkte med megselv at den ikke kom til å være noe god å få i ryggen. Min første sjøørret banket på etter kun noen få kast og veide inn på 1,6 kg etterfulgt av 3-4 andre rundt 1kg. For en nybegynner som var vant med brunørret på 3-500g, så snudde dette alt opp ned. Dette var nok der fluefiske i saltvann gnisten ble til en liten flame.

Etter dette har egentlig bare hjulene rullet og fluefiske har vært sentralt i stortsett det meste jeg har drevet med. Mitt fiske har vært preget av mye prøving og feiling, med en underliggende fasinasjon av selve fluekastet. I 2016 fikk jeg en telefon fra Mr.Kabbe om en ledig plass til Bornholm. På en bindekveld avholdt på  nordisk før avreise møtte jeg Tommy og Stian, Kevin møtte jeg på en oppvarmingstur før Bornholm. Vi dro til Bornholm hvor jeg fikk gleden av å fiske med Mr.Kabbe i 7 dager med grundig opplæring i sjøørretens mystikk og mysterier. Det var også my god pils og juging med blant annet Sitan, Kevin, Runar.K og Eivind Berulfsen, samt en hel gjeng med likesinnede på kveldene. Jeg lærte utrolig mye på denne turen som jeg har tatt med videre, og setter fortsatt stor pris på den erfaringen som spesielt Runar men også de andre delte under oppholdet.
Jeg har aktivt terrorisert Runar med teite spørsmål siden vi kom hjem fra Bornholm, og i juni 2016 endte jeg opp på tur i fjorden med Runar og noen alvorlig store fluer i jakten etter havabbor.
På første turen under kyndig veiledning av Runar fikk jeg 2 havabbor og jeg rakk ikke komme på land før jeg ville ut igjen. Det er siden da blitt relativt mange turer med Runar, Stian, Tommy og fler likesinnede, med mange hyggelige møter med Mr.Bass.

Jeg vet ikke hvor mange timer jeg har lagt ned i binding, fisking og bøker siden jeg begynte, men føler jeg så vidt har begynt å skrape i overflaten på denne fantastiske hobbyen/livsstilen. Det var en ære da Stian over en kaffekopp på er skjær i fjorden lurte på hva jeg synes om å joine saltflue. Blant disse erfarne og rutinerte gutta finnes det nå en «rookie» med kanskje et litt annet syn og perspektiv. Kjente feil og erfaringer må nok tråkkes opp igjen, men det kan alltids være greit med en påminnelse om «the basics from a basic point of view». Jeg har grunnet jobb og geografiske forhold en jevnlig link til «the darkside», selv om det er det salte element som er hjerte nærmest.
Etter et møte med med en havabbor på 2,2kg og storebroen som jeg aldri fikk se, og vell viten om at det finnes større eksemplarer en disse så har den arten satt sine spor.
Det åpnet også opp for fiske i det salte elementet i større deler av året, da sjøørreten ikke er mest bitevillig i sommermånedene.
Jeg ser frem til å dele mine opplevelser og erfaringer på veien videre med dere.

Mvh

Nicholas

@4_the_take

 

image5 image4